Noplace, Oslo proudly presents:

LOCUS AMOENUS

Ane Kvåle

27.04.18 - 13.05.18

Opening: Friday 27.04.18, 20:00 - 23:00
...
Opening hours 14-17, Saturday and Sunday





Fornuftens styre tillater ikke at våre erkjennelser generelt sett utgjør noen rapsodi, men derimot må de utgjøre et system.

Immanuel Kant, Kritikk av den rene fornuft


And we divided the divine kind of madness into four parts, each with its own deity. We attributed prophetic inspiration to Apollo, mystical inspiration to Dionysus, poetic inspiration to the Muses, and the fourth kind to Aphrodite and to Love. We said that the madness of love was the best kind, and we came up with some sort of analogy for it. We may have touched on the truth to a certain extent, or we may also have been led astray; but anyway we cobbled together a not entirely implausible speech, and in an appropriate and respectful manner we sang a light-hearted hymn, in the form of a story, in honour of your master and mine, Phaedrus — Love, the god responsible for beautiful boys.

Platon, Phaedrus

I andre bok i avhandlingen Om maleriet fra 1435, beskriver Leon Battista Alberti et hjelpemiddel hvis funksjon er å forenkle prosessen med å kopiere det man ser til lerretet. Denne innretningen, som han hevder å selv ha oppfunnet, utgjøres av et løst vevet slør, som man ved hjelp av tykkere tråder deler inn i ønsket antall parallelle firkantede seksjoner. Sløret strekkes på en ramme og plasseres mellom malerens øye og tingene eller scenen som skal gjengis. Alberti kaller denne oppfinnelsen intersectio (skjæringspunkt).

Apparater som virker i skjæringspunktet mellom mennesket og verden, og som bestemmer og orienterer vårt utsyn, gjennomsyrer nå – merkbart eller ei – vår eksistens. Nettopp omfanget, og således det strategiske potensialet skjæringspunktsteknologiene utgjør, frister tanken mot Foucaults begrep dispositif, som han brukte for å stake ut «et gjennomgående uensartet sett bestående av diskurser, institusjoner, arkitektoniske former, regulerende bestemmelser, lover, administrative tiltak, vitenskapelige utsagn, filosofiske, moralske og filantropiske proposisjoner – for å si det enkelt, det sagte like fullt som det usagte». Og videre: «med begrepet dispositif mener jeg en slags dannelse, som i et gitt historisk øyeblikk svarer til et alvor og har derfor en markant strategisk funksjon». Dispositif var et nøkkelbegrep i Foucaults sene filosofi og slike nøkkelbegreper er åpenbart vriene å overføre til et annet språk; Cappelens fransk-norske ordbok foreslår å oversette det med «innretning».

Betydningen av innretning er litt vanskelig å få has på, men gir man en etymologisk ordbok et amatørgløtt, dannes et omriss av hva vi har med å gjøre: prefikset inn kommer fra norrønt, og slekter på det germanske en. En stammer fra indoeuropeisk og opptrer, i tillegg til i germansk, i de latinske ordene in (inn, i), og særlig interessant i denne sammenhengen, i inter (mellom) og intra (innenfor, mellom). Verbalsubstantivet som utgjør suffikset – retning – er avledet av verbet rette, som figurerer i alle de germanske språkene og slekter på det gammelnordiske rétting, som betyr «å strekke ut, bringe i den rette orden eller stilling». (Ordet rett har dessuten, minst siden gammelgreske orthos, og gjennom blant annet latinske recto, franske droit, italienske dritto og retto, tyske recht og engelske right, rommet en underfundig kobling mellom en lettfattelig geometrisk betydning og en serie filosofiske, teologiske, etiske og juridiske konsepter som i stor grad har preget menneskelig selvforståelse og praksis.)

Ut av disse lettbente undersøkelser oppstår en fornemmelse av et noe som befinner seg både innenfor og mellom, og som virker i form av en moralsk eller geometrisk retningsgiven, en orientering av det som det er inne i og mellom, eller, om man tillater fantasien å løpe av med seg: en retting.

Det grove apparatet Alberti oppfant, kan kanskje tjene som en provisorisk metafor for noen perifere, og langt mer sofistikerte, ætlinger. Disse har, som kjent, beveget seg stadig nærmere innenfor, og lenger vekk fra mellom, på betydningsaksen. De har ikke lengre noen vev eller skimtbare linjer. De virker og orienterer uopphørlig i skjæringspunktet mellom mennesket og verden, men uten å gi seg til kjenne. Likevel slutter de aldri med den jævla hviskingen sin. Hva hvisker de egentlig? Kommandoer som har lusket seg ut av sin avslørende imperativsform.