Noplace, Oslo proudly presents:

WHY THE DEAD GARDEN DOESN'T BLOOM

Erik Pirolt

13.10.17 - 29.10.17

Opening: Friday 13.10.17, 19:00 - 22:00
...
Opening hours 14-17, Saturday and Sunday





A truly unique display of a major masterpiece from 1627 by Erik Pirolt.


-


Om det innerste. Å se inn i .... det.

Det er ikke øynene som ser, men hjernen.

Det innerste har en særegen teknologisk anti-kvalitet. Når man er helt tett inne i det innerste, og dermed befinner seg inne i det innerste, er det nærliggende å tro at ingenting trengs å sies. Det er ikke mulig å si noe der. Alt er svært konsentrert der inne. En eneste kompakt eksistens. Det innerste er slik. Tett og ubegripelig. Å kommunisere er meningsløst når man er inne i det innerste. Og dermed, hvis noen begynner å snakke, lytte, eller se, ved å benytte seg av alskens optikk eller andre intensitetsforsterkende midler, i den hensikt å liksom komme enda tettere inn i det innerste, så fjerner man bare seg fra det innerstes vesen. Istedet avbøyes konsentrasjonen, og den fullbårne intimiteten som kunne ha pulsert i fred, stillhet og mørke, den svekkes, den vinkles istedet, og strekker ut diverse mentale stag, som kløftes til ved hjelp av simringer, sugekopper og koniske valvgjengere, og på den måten differensieres ”det våte spjeldet”, som finnes i inngangen av det innerste, og det ”uttørres”, og man kommer helt ut av det, og blir liggende der, på halvdistanse.

Så det innerste er, som vi ser, torpedert av kommunikativ ubegripelighet. Og siden det ligger i kommunikasjonens natur at den ”utfolder” seg, og derved paradoksalt nok etterligner enhver ”tilnærmelse”, og således utfører en strukturell avspaltning, så slakkes stivheten, den definerer seg vekk fra det hele, og det innerste vrenges inn/ut. Det innerste blir synlig, alminnelig og tilgjengelig, og enhver kan se det, snakke om det, og det opphører å være det innerste. Mens den ytre verden tilsløres, blir opiumaktig, søvnig. Så derved, jo hardere en vil prøve å komme inn i det innerste, for å kunne fortelle om det, for å ville ”se” det altomfattende som skulle finnes der, og på den måten makte å ”være” i det innerste, for å kunne ”formidle” det, på en absolutt sterkest mulig måte, jo mer glipper det innerstes vesen.

Derfor, logisk nok, hvis man virkelig vil inn i det innerste, for å kunne sammensmelte med det, må man begi seg inn når det er helt mørkt, og stille. Man må selv være litt av hemmelighet, ha gjort gode forundersøkelser på hvordan det innerstes vesen kan være, for å kunne nærme seg det, på det innerstes premisser. Da kan det tenkes at det åpner seg, litt usikkert, men troskyldig, det innerste vil sikre seg at intet lys slipper inn, eller at noen av dets hemmeligheter blottlegges, eller siver ut.

Det innerste, hvis det skulle være mulig å snakke om eller tenke seg det, og fortsatt kunne benevne det som det innerste, må kanskje mye heller finnes på et genuint ullent udefinerbart område, uavklart og sugent. Der kan vi snakke om det innerste, uendelig, fram og tilbake, med stadig nye talemåter, defineringer og ideer. Ja! Der finnes det innerste. Akkurat der... Som en glatt fisk, som smetter unna. Som slim. Vått og sleipt. Umulig å holde fast. Det er fritt, og alltid ledig. Det kan vagt lokaliseres midt i mellom det mørkt innerste og de som forsøker å forestille seg det innerste. I dette uklare feltet finnes det såkalt ”mening”, eller ”vibrasjon”, og det må man snakke om, hele tiden, ellers dør det, det også. Dette er også i stor grad det virkelige innerste, motsatt av det totale innerste, eller det tenkte innerste.